Er takbjelkelag riktig ord, forresten? Det blir nå omtrent like høyt under taket i tilbygget som ellers i huset. Jeg tenkte ikke over det før det var blitt endret, men kjenner allerede at rommene føles mer behagelige ut å oppholde seg i.
OK, så heter det ikke bjelkelag, men gurt eller undergurt eller noe slikt har jeg blitt fortalt.
Da det var gått litt tid så det ut i tilbygget som på bildene under. Mattene mellom bjelkene er isolasjon. Det andre hvite med rød skrift som er lagt i skråtaket kommer jeg foreløpig til å omtale som lufting, selv om det muligens beskriver funksjonen og ikke egentlig er et egennavn.
I hvert fall. Simen hadde oppdaget at det bare var fungerende lufting til den høyden taket befant seg på før. Med hevet takhøyde måtte det dermed etableres ny lufting. Det er det den hvite rullen med rød skrift er en del av. Så nå skal det være bra nok lufting i tilbygget.
Min far har mast mye om lufting og at man må finne ut hvor luftingen går. Jeg har i grunn ikke forstått så mye av det. Jeg prøvde et latmannssøk på Google, men ble ikke så mye klokere. Vi får slå oss til ro med at det er viktig med lufting i tak og yttervegger i et hus. Høres ikke så dumt ut, tross alt.
Min kjære bror trodde han skulle ha en rolig familiehelg på landet. Før han innså hva som var i ferd med å skje satt han imidlertid i et kaldt og tomt hus foran laptopen og lagde plantegninger.
Det fantes ingen tidligere plantegninger av huset, – i hvert fall ingen vi hadde tilgang til. Derfor har vi (Asle) tatt alle mål innvendig i huset selv med lasermåler. Jobben med å lage nye plantegninger ble derfor relativt omfattende. Torbjørn var med på privat visning alt før vi kjøpte huset, og det er hans ideer som er utgangspunktet for det rehabiliteringsprosjektet vi nå har satt i gang. En kan godt hevde at disse enkle skissene på en rull matpapir la noe av grunnlaget for at vi fikk lyst til å satse på boligen.
Ved å strø om seg med løse ideer og forslag til nye løsninger bidro han til å øke vår iver. Det ble krav om skikkelige skalerte plantegninger og fasadetegninger, samt råd og meninger om alt fra valg av entreprenør til plassering av kjøkkeninnredning. Han har aldri sagt til oss direkte at han synes vi maser, men valgte kort tid etter å flytte til Malaysia.
Kjøkkenet var bygget i to omganger. Første delen bestod av en Evalet seksjon med over skap. Denne var satt i en liten del av kjøkkenet, og her hadde det vært bad da huset var nytt. Så ble det lagt parkett i stua, kjøkkenet og TV-stua. Da ble kjøkkenet utvidet med flere skuffer og skap. Benkeplata var av god gammel “Respatex” kvalitet som egentlig burde vært spesialavfall da den havnet i restavfallsdunken på miljøstasjonen. Nå er kjøkkenet historie, men en “liten” ting ble tatt vare på. Toppen på Evalet-benken.Reidun vil gjerne bruke denne i det nye kjøkkenet, og har en intensjonsavtale med kjøkkenprodusenten at det skal forsøkes. Jeg har iallefall demontert alle skuffer og skap, kjørt på miljøstasjonen og kastet det meste i tredunken. Men altså; ståltoppen er demontert og står i garasjen og venter på våren.
Dette badekaret har gjort en stor innsats gjennom mange år, og skal hedres med et nytt og meningsfylt liv. Foreløpig siste tur skjer snart, og da går turen til Øvre Skjerven gård og alle de tørste kuene og kalvene som henger rundt der oppe. Kanskje får badekaret den store gleden av å bli fylt med friskt vann for å være vanntrau for tørste kuer om sommeren på Gjøvik. Dette er det storbonden på gården som bestemmer.
Alternativet for badekaret hadde vært å havne her, i en 40 fots conteiner på Dokka for å bli fylt opp med flytende sink hvis behovet melder seg. Her er det mange kompiser som har endt sine dager.
Heldigvis er det bare et stykke metall som er formet til å fylle vann i, så et badekar bryr seg vel egentlig ikke. Men fint at det kan brukes til noe.
Endelig fikk Asle et godt påskudd til å komme seg bort fra kone og barn og klamme innekvelder i stuen. Først etter at barna var lagt riktignok.
Da kunne han ta arbeidstøyet på, gjemme unna en Kvikklunsj og kanskje en eventyrbrus i lomma, og dra avgårde for å lytte til stillheten og bruke kroppen. Det ble noen tilhengerlass kjørt til Raufoss på kveldstid, i tillegg til en trelastcontainer som stod litt lengre nede i oppkjørselen.
Vi hadde fryktet at det var bærende konstruksjoner i den ene veggen av kjøkkenets gamle glassvegg. Nå som det meste som skulle rives ut her er fjernet kan det se ut til at vi får rett.
I den gamle peisestuen kom det gamle panelet frem bak veggplatene. Det var ikke så pent lenger, så vi kommer til å gjemme det bak vår samtids veggplater, MDF, eller mjøspanel.
Det frister ikke å ha en stolpe stående midt inne på kjøkkenet, vi har bedt Henrik og Simen pent om de ikke kan legge en drager i taket i stedet. Den ligger foreløpig ute på gårdsplassen, og Asle er litt bekymret for at traktoren som brøyter oppkjørselen skal rygge på den og punktere.
Tilbygget
Angivelig har tilbygget vært en del av huset helt siden det ble oppført i 1958, men hadde i følge de forrige eierne en annen funksjon da. I det som nå er kjellerstue var det et trelastverksted eller noe slikt, nedre del av tilbygget hadde en lignende funksjon, og det gikk en trapp opp til 1. etasje. Om det var et lukket bygg med vegger og tak eller helt åpent er litt uklart. Vi husker ikke helt hva som ble sagt om dette ved overtakelse. Men inngangen til selve huset var ved mellomgangen til trappehuset, og selve tilbygget ble gjort om til del av boligen da huset ble bygget om på 60-tallet en gang.
Det var en annen tid da, og det dukket opp litt snodige løsninger etter hvert som rivearbeidene skred frem.
På bildet under ser en til høyre det som var inngangen ved overtakelse, til venstre den opprinnelige inngangen. Ledningen som er trukket mellom dørene er til ringeklokka.
Hva er det dette taket hviler på? Bæring eller ikke bæring.
Som nevnt dukket det opp noen løsninger som fremstod noe hjemmesnekrede. Og det var kanskje akkurat det de var. Dette var jo tross alt en trevareforretning, og antakelig ønsket de å levere materialer selv. Kanskje hadde de litt rester til overs. I alle fall ble det brukt plank og dragere som ikke var lange nok, så det måtte skjøtes litt her og der. Henrik ble nok litt frustrert over stolpene som dukket opp, og ba om å få rive seg inn til taket slik at han kunne få bedre oversikt. Vi gikk med på det, og det var kanskje like greit.
Før de hadde revet seg ned til takbjelkelaget var ideen å legge opp en ståldrager som erstatning for tidligere bærekonstruksjoner. Imidlertid var det én eneste bærestolpe (i tillegg til yttervegger så klart) som materialiserte seg i midten av stolpemylderet. Det skulle derfor være tilstrekkelig å erstatte denne med en ny bærestolpe, og ellers rydde bort resten av virvaret. Sier de som har greie på det.
Vi la inn bud på huset vårt samme dag som fødselen til Julie ble igangsatt i midten av september 2016, og ikke overraskende har det meste ligget på vent en god stund. Rådgivere innad i familien har blitt tvunget til å si sin mening om hus og tomt, så vi er klare over at det kommer til å bli mye å gjøre. Vi tror vi har en god plan, og har sluppet løs tømrere, rørleggere, elektrikere og andre fagfolk mens vi følger det hele med stor iver. Vår manglende erfaring med slike arbeider gjør at vi helt sikkert ikke aner hva vi går til, så foreløpig er vi ved godt mot.
Julelysene er plukket ned nå, ellers ser det foreløpig ganske likt ut.