Month: March 2017

Litt feilskjær må en regne med, særlig når det blir mange muntlige beskjeder. Noen av oss vil hevde at den ene misforståelsen var nær ved å få alvorlige konsekvenser, mer om det i et avsnitt under.

Skyvedøren

Et av de første avvikene fra planen inkluderte imidlertid en skyvedør. Ganske passende. I vår forrige leilighet, den første boligen vi eide, gjorde vi svært lite oppussing. Da vi endelig gjorde det var det like før vi flyttet og solgte. så vi fikk ikke så mye nytte av arbeidet selv. Stuen var stor fordi en vegg som opprinnelig hadde skilt stuen og soverom nr 2 var fjernet av tidligere eiere, og vi hadde lenge snakket om å sette opp en vegg med dobbel skyvedørsåpning for å få et gjesterom/kontor. Vi gikk omsider til innkjøp av dører og karm, og overtalte både min bror og min far til å hjelpe til. Det ingen av oss hadde innsikt nok til å forstå var at karmer selges i én størrelse (høyde) og må kappes til å passe den døren man har kjøpt. Først da karmen var ferdig montert i veggen ble det åpenbart at dørbladene vi hadde ikke passet i karmen slik den var satt opp. Det lå betydelig med arbeid bak å sette opp den veggen, Asle og Torbjørn hadde i prosessen til og med tatt seg bryet med å bore i stykker en strømledning og mørklagt hele leiligheten. På et eller annet vis greide min far, som hadde bestilt dører og karm i utgangspunktet, å få tak i nye dørblad som passet karmen. Jeg tror vi hadde bestilt de høyeste dørene for å få størst mulig åpning, men kan alltids ha greid å legge inn feil bestilling, akkurat det husker jeg ikke. Uansett var det ingen av oss som tenkte at det var noen annen mulighet enn at man fikk karm og dørblader som passet sammen, så der lærte vi noe nytt.

Det var ikke helt det samme som skjedde denne gangen. Da karmen var satt på plass i åpningen så det slik ut:

Det er ikke så lett å få frem på bildet,

men åpningen passer til dørblad på 70 cm. Ikke overbevisende god etterlevelse av prinisippet om universell utforming.

Jeg trodde det hele skyldtes en misforståelse fordi jeg overbrakte beskjed om hvilke bredder vi ønsket på dørene over telefon, dette igjen fordi det var en del jeg trengte å forklare angående noen andre dører som skulle bestilles i bredde 70 cm. Imidlertid har vi fått beskjed om at det bare var en feilbestilling fra firmaets side, og de tar kostnadene. Karmen ble montert på gulvet, og de hadde selv undret seg over bredden da den ble satt på plass. Den er revet igjen nå.

En do på gulvet.

Det holdt på å bli langt mer alvorlig da avløpshullet til toalettet på badet ble boret. Asle var nær ved å få vegghengt vannklosett.

Kanskje er det det folk pleier å bestille når de pusser opp badet sitt. Med den største selvfølgelighet ble det kjerneboret slik at avløpet kunne plasseres inne i veggen.

Så mange gode argumenter for hvorfor det er bedre å ha doen stående på gulvet enn hengende på veggen har vi vel ikke. Bortsett fra at jeg husker at når vannet forsvant på Vestlandet så kunne vi helle vann rett i cisternen med en bøtte og dermed fortsatt spyle på vanlig vis. Hvor vi fikk det vannet fra og hvorfor vannet var borte i utgangspunktet husker jeg riktignok ikke.

Da misforståelsen ble oppklart prøvde Asle å være diplomatisk, men Henrik kunne nok høre skuffelsen i telefonsamtalen. De stod på og fikk tak i kjerneboreren igjen slik at det kunne bores et nytt hull.

 

Det har blitt mange kvelder med å laste opp avfall i februar. Akkurat nå er vi i en periode med lite riving, men det blir mye igjen når hele ytterkledningen og alle vinduene skal byttes.

Siden det ble så mye mer riving enn vi trodde da badet skulle ut, leide jeg en container på 10 kbm. Den fylte jeg 2 ganger med trevirke. Jeg var så heldig at den fikk plass utenfor kjellerdøra, så Henrik kunne kaste mye av trevirket rett i containern.

Gjøvik er en by hvor alt gjøres på dagtid, slik at noen kveldsåpen miljøstasjon finnes ikke. Men hver onsdag er plassen på Raufoss åpen, og plassen i Gjøvik er åpen lørdager. Jeg tror jeg har kjørt ca 15 lass med trevirke og søppel på en måned.

På gårdsplassen har jeg fremdeles en haug med badegulvs-betong, armeringsjern med varmekabler, baderomsplater og det første “klor-parafin-vinuet” som må leveres som spesialavfall. Og badekaret har ikke fått siste reis ennå.

I hvert fall to i andre etasje. Og trappeoppgangen, men det synes ikke så veldig godt da det fortsatt er verken lamper eller dagslys der.

Vi har i ettertid blitt gjort oppmerksomme på at det er noe ordentlig herk å male ubehandlet trepanel på egenhånd. Det skal grunnes og grunnes igjen, males i flere strøk, og i tillegg er det vanskelig å få det jevnt. Malerne har også jobbet mange timer med å sparkle igjen sprekker og ujevnheter. Så erfaringen vår med å male over allerede malt glassfiberstrie var kanskje ikke helt relevant.

Far mente vi bare burde beise veggene i stedet. Det er uansett for sent nå.

 

Dette er den foreløpige fortsettelsen på hva som skjedde med bærestolpen som materialiserte seg midt i det tiltenkte fremtidige kjøkkenet. Heldigvis var det to malere på jobb i 2. etasje samme dag som Simen og Henrik forsøkte å løfte denne på plass, hvis ikke er det mulig den fortsatt hadde ligget på gårdsplassen (eller at én eller begge tømrerne ikke hadde kommet tilbake på jobb på en stund).

Vi fikk det i hvert fall slik vi ønsket. Stolpen er vekk. Vi håper bæringen holder. De vet hva de driver med.

I 2. etasje har vi i utgangspunktet ikke tenkt å gjøre stort mer enn å få malt vegger og tak, og Asle ønsker seg ny baderomsinnredning på do. Og så må elektrikeren gå over det elektriske anlegget og bytte ut noen av delene. Vi får se hvor omfattende det hele ender med å bli når hele oppussingen er overstått.

 Timian, lavendel og pale green

At vi ikke har forsøkt å male vegger og tak selv er min mors fortjeneste. Asle malte stort sett egenhendig både vegger og tak i leiligheten i Helgesens gate før vi solgte. Det gikk bra til slutt selv om alle veggene på et tidspunkt lå an til å bli knall turkise. Denne gangen skulle nå likevel dette arbeidet settes bort til noen som har fagbrev.

Maleren ringte en dag og kunne komme på befaring. Han tittet, kommenterte og gjorde seg sikkert opp noen tanker. De hadde mulighet til å begynne ganske snart sa han, noe kryptisk. Det viste seg at ganske snart i dette tilfellet betød samme dag og med én gang. Så fort vi hadde sett over og akseptert pristilbudet stod han klar i oppkjørselen og bar ut malerpensler, maskeringsteip, arbeidslampe og annet utstyr fra bilen sin. Heldigvis var det en masse ubehandlet panel å grunne, slik at vi rakk å bestemme oss for noen farger i mellomtiden.

Det er heldigvis bare maling.

Bare litt tapet

Noe hadde jeg også lyst til å gjøre. En mørk kveld etter at ungene hadde sovnet hjemme var det endelig min tur til å ta på arbeidsklær, pakke med kamera og hodelykt og kjøre på nedsnødde sporete veier til Øverbyvegen. Planen var å rive av tapetet som dekket veggene på det fremtidige soverommet. Den skulle siden erstattes med ny, da den som var der nå ikke egnet seg til å male på.

Platene vi avdekket under tapetet egner seg ikke til så mye de heller. Det er en type huntonittplater, men svært porøse, og å sparkle over alle skadene tar kanskje et par dager alene. I tillegg til at de kanskje beveger seg etter at ny tapet er lagt, hva nå det måtte bety.

Så nå avlyser vi videre riving av tapet, og får tømrerne våre til å legge rehabgips over. Jeg blir nødt til å finne på noe annet å gjøre.