Litt om oppussing, – og annet man kan sette i gang med når all ledig tid går til å være hjemme :D
Endelig fikk Asle et godt påskudd til å komme seg bort fra kone og barn og klamme innekvelder i stuen. Først etter at barna var lagt riktignok.
Da kunne han ta arbeidstøyet på, gjemme unna en Kvikklunsj og kanskje en eventyrbrus i lomma, og dra avgårde for å lytte til stillheten og bruke kroppen. Det ble noen tilhengerlass kjørt til Raufoss på kveldstid, i tillegg til en trelastcontainer som stod litt lengre nede i oppkjørselen.
Vi hadde fryktet at det var bærende konstruksjoner i den ene veggen av kjøkkenets gamle glassvegg. Nå som det meste som skulle rives ut her er fjernet kan det se ut til at vi får rett.
I den gamle peisestuen kom det gamle panelet frem bak veggplatene. Det var ikke så pent lenger, så vi kommer til å gjemme det bak vår samtids veggplater, MDF, eller mjøspanel.
Det frister ikke å ha en stolpe stående midt inne på kjøkkenet, vi har bedt Henrik og Simen pent om de ikke kan legge en drager i taket i stedet. Den ligger foreløpig ute på gårdsplassen, og Asle er litt bekymret for at traktoren som brøyter oppkjørselen skal rygge på den og punktere.
Angivelig har tilbygget vært en del av huset helt siden det ble oppført i 1958, men hadde i følge de forrige eierne en annen funksjon da. I det som nå er kjellerstue var det et trelastverksted eller noe slikt, nedre del av tilbygget hadde en lignende funksjon, og det gikk en trapp opp til 1. etasje. Om det var et lukket bygg med vegger og tak eller helt åpent er litt uklart. Vi husker ikke helt hva som ble sagt om dette ved overtakelse. Men inngangen til selve huset var ved mellomgangen til trappehuset, og selve tilbygget ble gjort om til del av boligen da huset ble bygget om på 60-tallet en gang.
Det var en annen tid da, og det dukket opp litt snodige løsninger etter hvert som rivearbeidene skred frem.
På bildet under ser en til høyre det som var inngangen ved overtakelse, til venstre den opprinnelige inngangen. Ledningen som er trukket mellom dørene er til ringeklokka.
Som nevnt dukket det opp noen løsninger som fremstod noe hjemmesnekrede. Og det var kanskje akkurat det de var. Dette var jo tross alt en trevareforretning, og antakelig ønsket de å levere materialer selv. Kanskje hadde de litt rester til overs. I alle fall ble det brukt plank og dragere som ikke var lange nok, så det måtte skjøtes litt her og der. Henrik ble nok litt frustrert over stolpene som dukket opp, og ba om å få rive seg inn til taket slik at han kunne få bedre oversikt. Vi gikk med på det, og det var kanskje like greit.
Før de hadde revet seg ned til takbjelkelaget var ideen å legge opp en ståldrager som erstatning for tidligere bærekonstruksjoner. Imidlertid var det én eneste bærestolpe (i tillegg til yttervegger så klart) som materialiserte seg i midten av stolpemylderet. Det skulle derfor være tilstrekkelig å erstatte denne med en ny bærestolpe, og ellers rydde bort resten av virvaret. Sier de som har greie på det.
Vi la inn bud på huset vårt samme dag som fødselen til Julie ble igangsatt i midten av september 2016, og ikke overraskende har det meste ligget på vent en god stund. Rådgivere innad i familien har blitt tvunget til å si sin mening om hus og tomt, så vi er klare over at det kommer til å bli mye å gjøre. Vi tror vi har en god plan, og har sluppet løs tømrere, rørleggere, elektrikere og andre fagfolk mens vi følger det hele med stor iver. Vår manglende erfaring med slike arbeider gjør at vi helt sikkert ikke aner hva vi går til, så foreløpig er vi ved godt mot.
Julelysene er plukket ned nå, ellers ser det foreløpig ganske likt ut.